Tenk over det når du skal formidle noe. For du har jo akkurat selv trykket på linken til denne postingen. Vi elsker å kvantifisere, og vi er nysgjerrige av natur.
«Er det syv eller åtte seilbåter i bukta der inne?»
«Ser ut som det er flere, gitt. Én, to, tre… nei, vent. Jeg må begynne på nytt.»
Kanskje ikke alle er like glade i å tyvlytte til andres samtaler som meg. Men jeg elsker å observere relasjoner, og det kan gi innsikt jeg ikke ellers ville hatt tilgang til.
Dialogen over er sakset fra en samtale mellom to menn stående på dekk under overfarten Horten-Moss i fjor høst. Den ene en høyreist, bredrygget og røslig arbeidskar, den andre en tynn, dresskledd fyr med smale skuldre og en hel boks med pomade i håret.
Samtalen var omtrent slik:
Mann A: «Tall, tall, tall, tall?»
Mann B: «Mhm. Og kanskje tall, tall …. tall?»
Det var åpenbart at de reiste sammen, og at de fraktet noe på en tilhenger. Det vet jeg, for de snakket om totalvekten, dimensjonene og lufttrykket.
Dette var en biltur de var tvunget til å ta, for de hadde liten trening i å snakke med hverandre, og var åpenbart det man kan kalle antipoder. Ta en rask kikk på ungdommer som kommer gående sammen. De fleste finner noen de ligner på.
Det hang en dyp plikt over hele relasjonen. En underliggende uvilje mot å være der. Ikke ulikt følelsen du har under en eksamen du ikke har lest godt nok til. Men som du må ta.
«Det er vel en 30-foter, den der.»
«Mulig, mulig. Kan kanskje være 32?»
Det eneste de to gjorde under hele overfarten, som tar ca 30 minutter, var å telle ting. Endeløs kvantifikasjon.
For oss som hørte på, var det like monotont og fargeløst som suset fra motorveien. Du kunne se at minst én av dem hatet dette.
«Vi frakter vel en rundt 30 tonn i uka, tenker jeg.»
«30 tonn, ja. Det er en del.»
«Det er det. I fjor var vi oppe i 40 per uke i august.»
«Førti? Det er…»
Kvantifisering reddet den pinlige tausheten. De to karene pekte og satte tall på alt de kunne klare. Jeg krysset fingrene for at de hadde hver sin bil de skulle tilbake til.
Hvem var de? Jeg gjetter på at de var i samme storfamilie. Kanskje svogere. Et flyttelass eller en transportetappe skulle besørges, og disse to hadde tatt jobben.
«Ser ut som vi klokker inn på 28 minutter.»
«De sier det tar 30.»
«Sikkert inkludert fortøying og sånt.»
«Det er kjapt, da. 28 minutter.»
«Ja, de har vel kjørt inn 2 minutter, da.»
Du kan nå langt, og mye lenger enn Horten-Moss hvis du har tall å vise til. Og dokumentasjon til å holde på leseren. I mitt tilfelle fant jeg tallene i en studie fra analyseselskapet Conductor i New York, og støttet meg til funn fra BuzzFeed, som lever av trafikk.
Buzzfeed inkluderer tall i omtrent halvparten av sine overskrifter. Ikke så rart. Det er noe som ligger latent i oss, trangen til å få satt tall på ting. Vi sammenligner, harmoniserer, kaster tall frem og tilbake. Vi vil vite.
Test det ut selv. Hva trykker du på? Neste gang du skal skrive noe du gjerne vil ha høyere lesning på, kommer du kanskje til å huske de to klovnene på ferja.
For min egen del? Jeg tror ikke jeg hadde orka 30 minutter med kvantifisering, dekktrykk, telling av trær og måker og båter. «Vi ses på land,» hadde jeg sagt, og sett om de hadde hatt sveler igjen i kaféen.
Men i dag: Ha en fin søndag med de du er glad i. Det er det som teller mest.