Kampen mot de forbanna klisjéene

Fortell historier, sa de. Vær modig. Bygg brand med story. Det vil utgjøre en enorm forskjell for din merkevare, sa de.

For hvert nye vindkast ulte det som en togfløyte av hvit støy fra trekken som ble skapt der ytterdøra slamret mot karmen. Naturkreftene brisket seg denne natta. Snart var vinduene i den lille tømmerkoia dekket av isroser, også på innsiden av glasset. Bjelkene i taket jamret seg under påkjenningen. Snøfokken hadde nok snart begravet hytta i et hvitt pledd, trukket over det lave mønet i taket. En av dem var nødt til å gå ut for å grave frem pipeløpet, ellers ville de ikke få ordentlig fyr i vedovnen. Men skulle de våge å fyre opp, ennå?

«Tror du de har fulgt etter oss,» sa Yakov til broren, som satt og viklet ut en rull med gasbind. Fra skuddsåret i leggen silte det en stille bekk av rødt. I det gylne flakket fra oljelampa så Yakov hvordan blodet hans laget en dam over skaftet på støvlene.
Brorens tenner klapret mens han svarte kort: «Da skal de være faen så hardbarka.»

I neste nå hørte de begge to den illevarslende lyden: Hundeglam. Umiskjennelig. Fra flere enn én bikkje. Yakov lot hånden fare ned mot hylsteret som var kneppet over pistolskjeftet. Blikket mellom dem varte i tusen millisekunder.

Det tok meg fjorten minutter å skrive scenen over.

Jeg ville bare ha et eksempel, skape en liten workshop her, midt i mellom alle bilder av menn i dress med store smil sammen med kvinner i drakt og like store smil foran et konferanselokale i Boston.

«Verdifullt seminar med ledergruppa.»

Du kjenner sikkert igjen både stilen og kanskje inspirasjonskildene jeg har lent meg mot i den innledende teksten, og du kan kanskje til og med føle litt av uhyggen, til tross for at det er et ganske begredelig førsteutkast. Beskrivelsen min over kunne vi ha funnet igjen i et dusin krigsromaner, og er neppe noe mesterverk.

Hele scenen er selvsagt en klisjé. Hvordan omskape den til en genuin fortelling?

Gi meg 14 minutter til. Per setning. La meg få hengi meg selv til den indre dialogen som hver av disse to brødrene kjenner, der de helt åpenbart har flyktet fra fienden. Kanskje er det en scene fra vinteren 1943, kanskje er det russiske soldater i Finnmark som har reist fra sitt fredelige hjem i Ural. Litt som de guttene som må ut og slåss for en diktator i dag.

Skriv backstory, finn elementer som vil hugge til personlighetstrekk. Bakgrunn. Skap et univers før du forteller.

Hva har skjedd før. Hvem er de? Hva er styrkeforholdet mellom dem? Har begge ønsket å dra ut, eller er begge kommandert hit?

Vel.

La meg forsøke.

De er brødre. Begge har en mor som kanskje sitter hjemme i Yekaterinburg og knekker stolbein av spisestuemøblene for å ha nok ved, mens hun tenker på guttene sine.

Faren er kanskje død ung, etter et lang sykeleie, kanskje var han ikke en gang til stede i deres oppvekst. Kanskje har de vervet seg for å forsørge storfamilien.

Teksten over sier jo ingenting om det. Det er opp til deg som forfatter å skape essens.

Alt du bestemmer deg for i bakgrunn og backstory, må også ha resonans i story. Og du må dele det ut. Eksposisjon. Drysse litt og litt inn i storyen av det nødvendige magimaterialet ditt, som er ideene som former historien. Gir den kropp. 3D.

Hvis disse to brødrene i den sparsomme teksten over har reist over et helt kontinent for å krige mot en fremmed makt, og deres mor i tillegg til smerten over å la dem dra, også nå må bære middagsheten og alle byrdene, hvordan preger det dem så? Hvordan preger det storebror, især?

Du har helt sikkert kommet i kontakt med begrepet storytelling underveis i din karriere. Enten har du sittet på et seminar og lyttet til kloke markedsførere, eller du har forsøkt det selv. Hente inn sitater og detaljer fra en setting på din kundes arbeidsplass, og skapt en content-story til hjemmesidene. Et sannhetsvitne på hvor godt arbeidsmiljøet er, hvor givende det er hver dag å gå på jobb for kunde X.

For en forfatter er stereotypiene som aktive miner i Bosporus. Kjør på bare én av dem med skipet ditt, og du synker.

Så, hva har vi egentlig å jobbe med i teksten over? Jeg vet like lite som deg. Men om det var opp til meg, ville kanskje utkast nummer to inneholdt mer av dette:

Yakov rev rullen med gasbind ut av brorens hender. Han slepte ut innholdet i feltsekken, ristet den på hodet.

«Du må rense såret først, lærte ikke mor deg noen ting?» skrek han til ham. «Du får betennelse.» Han gned håndbaken mot øyekroken for å presse området tørt. Han måtte ikke se det. Han hadde lovet mor å ta vare på Aljosja. «Ikke la ham bli igjen noe sted,» hadde hun hvisket tynt ytterst på togperrongen, mens fingrene hennes hadde ligget varme mot halsgropen hans.

«Mine eneste,» hadde mor sagt, blikket mørkt som en gruvegang. Stemmen hennes var deres midnattsmesse. Alt Yakov ville, var å enda en gang kunne bære hjertet hennes i trøst gjennom en midtsommerkveld, synge de gamle visene som morfar hadde lært ham.

Lystig knuffe lillebror til side og dra ham inntil seg igjen foran henne og le.

«Oss tre, mamma.»

Ok, det er på tide å legge denne teksten vekk. Det var bare et eksempel.

Men i virkeligheten ville man som skribent ha gjort følgende:

Forberede seg på ny slakt fra redaktør, påbegynne rewrite nummer tre. Skrelle vekk det ytre, finslipe den indre fortellingen.

Og utkast fire? Må alt slettes. Skrives på nytt? Flyttes til et annet sted i fortellingen? Kanskje vil ikke episoden oppe i hytta være med på å drive fortellingen videre, eller kanskje du må velge å la Yakovs tanker dvele ved noe helt annet enn barndomshjemmet.

Du velger.

Fortsatt bærer rewrite to preg av klisjéstory. Hadde det vært mitt prosjekt, ville jeg ha studert det bakenforliggende mer. Tvunget meg inn i fiksjonen, snakket med karakterene mine. Intervjuet dem. Bedt dem dvele ved små detaljer og forsøkt å lytte etter følelsene. På desperat jakt etter noe ekte.

Vekk fra det masseproduserte, vekk fra pliktfortellingen, vekk fra det åpenbare. Åpne opp det dyrebare.

Jo dypere du engasjerer deg i dine karakterer, desto større sjanse har du for å unngå stereotypene – og finne originalene. Arketypene. De historiene som bare du kan fortelle, selv om de ligner på andres.

Kommersiell tekst. Skjønnlitterær tekst. Prinsippene er de samme.

Skal du skrive gode content stories må du arbeide på samme vis med dine karakterer, selv om de åpenbart er lettere å intervjue, for de står jo foran deg. Du har jo telefonnummeret deres.

Finn ut mer. Vent med å skrive til du treffer materie, til du treffer hard stein med spaden. Bare da vet du om du har funnet grunnfjellet i storyen din.

Trust me. Du må inn i det. Skikkelig. Slik at du kommer ut av det med æren i behold.